Da vi var på vei tilbake til bilen hadde hunden løpt i halvannen time, og hun hadde elsket hvert øyeblikk av det.

Hun tok seg en pust i veikanten, men var ikke mer i avslappings-modus enn at hun hele tiden fulgte med hvor A holdt ballen...

I dag var datter A, sønn S og jeg ute med Lady. Vi kjørte til en liten bygd 5 km herfra, der jeg vokste opp, og gikk en tur innover dalen der.

Det er så fint der, og det beste er at man slipper møte folk. Det gjør at jeg lar hunden løpe uten bånd.

Hun elsker å løpe etter ting vi kaster til henne, og i dag var jeg smart og var innom butikken og kjøpte tennisballer.

Så da vi vel hadde parkert og hun var løs av båndet tok vi frem ballen. Jeg kan vedde på at hun smilte av glede da hun så hva vi hadde med til henne.

Etter en times tid fant vi dette idylliske bekkefaret, og det er ikke godt å si hvem som trivdes best; hunden eller ungene....

Alle tre vasset i alle fall i det iskalde smeltevannet som kommer fra fjellet:)

I motsetning til ungene, så hylte ikke hunden da hun plasket beina uti vannet eller klaget på temperaturen.

Det er stor kraft i det at noen har tro på deg,

at noen gir deg en ny sjanse.

                  - Sheila Walsh -