Da er jeg hjemme fra jobb, og det er så koselig å logge inn på bloggen og finne massevis av kommentarer!

Jeg blir så glad når jeg får høre at noen liker det jeg skriver. Jeg tenker iblant på at det er MERKELIG at noen i det hele tatt gidder å komme hit og faktisk lese det jeg skriver.

Hadde jeg  orket å lese noe slikt hver dag? Hva skriver jeg egentlig om? Ikke er det noe spennende eller interessant, i det store og hele.

Jeg tenker ofte at for andre må jeg ha et veldig kjedelig og begivenhetsløst liv. Ikke er jeg ute på fest, ikke på kino/bio, ikke restaurant eller ut og spiser. Ikke på turer, ikke ferier...ikke møter jeg spennende mennesker, ikke er jeg noen steder og opplever saker. Det kan ta mange måneder mellom hver gang jeg er i byen, 3 mil unna.

Skal jeg være takknemlig for at jeg er fornøyd med livet mitt, eller skal jeg gråte over at det er så patetisk som dette? Det består faktisk kun av jobb, unger og....hvile. Jeg fyller det jeg har av fritid med....nesten ikke noe-

Skal det ikke være mer i livet enn dette her?

Jeg er alene, dvs jeg har ikke mann, kjæreste eller noen spesiell manne-venn. Men jeg er IKKE ensom. Jeg har vært alene i vel 3 år nå, og etter det første halve året har jeg trivdes bedre og bedre. Når jeg ser tilbake kan jeg ikke begripe at jeg holdt ut den ensomheten jeg opplevde i ekteskapet. Og den sorgen jeg fikk da mannen min flyttet ut. Jeg trodde faktisk ikke at jeg skulle klare resten av livet mitt uten ham. (Utrolig at det var min eneste tanke den gangen!) Jeg var redd og fryktet fremtiden, og så viser det seg at jeg og ungene har det bedre enn noen gang...

Ja, sånn kan det også gå.

Jeg tror det er verre å føle seg ensom I et forhold, enn å være ensom når man er alene-

Jeg har det faktisk godt slik jeg har det. Skal jeg være helt ærlig så har jeg det VELDIG GODT.

Og siden jeg er i dette humøret, skal jeg prøve å innbille meg at jeg ELSKER tanken på at jeg skal gå og lage middag.....(men jeg tror ikke noen har SÅ stor fantasi.....)

Vennskap er forløsende.

Det setter sammen knuste hjerter

og gir legedom.

               - Luci Shaw -