Det er alltid mulig å være takknemlig

for det man har fått,

heller enn å klage

over det man ikke har fått.

En av delene blir en vane.

                              - Elisabeth Elliot -

Siden jeg var på jobb fikk jeg ikke sett håndballkampen i dag der Norge vant i siste sekund.

Nå leser jeg derimot at Koreanerne har levert inn en formell protest mot avgjørelsen der Norge fikk godkjent sitt siste mål.

Sørkoreanerne mener Gro Hammersengs vinnermål i siste sekund kom etter at kampuret hadde passert 60 minutter. De krever derfor å få resultatet omgjort til 28-28.

Så da fortsetter spenningen da..... Men jeg håper jo veldig på at dette skal gå Norges vei da:)

Slik det ser ut nå så blir det til at mine tre yngste barn reiser til sin storesøster i morgen etter skoletid. Det blir M som må kjøre de 32 milene til Rendalen, men det klarer hun godt:) Hun har kjørt den veien før en gang med kjæresten sin. De delte på kjøringen da, men hun klarer godt dette alene.

Jeg tok på meg en ekstravakt i morgen kveld, så jeg kommer ikke hjem før 22.30 Hadde jeg visst at jeg ungene skulle bort hadde jeg ikke tatt den på meg, men nå er det for sent å gjøre noe med det.

Så i morgen kveld blir det IKKE blogging, for da skal jeg sette meg oppi sofakroken og KOSE meg med The Legend of the Ice People.

GJETT om jeg gleder meg????

Summer 1586: Silje, the vourageous sixteen-year-old peasant girl orphaned by the Trondheim plague in the opening Ice People novel Spellbound, has just come of age in Whitch-Hunt.  Having fled for her life with her adored "wolf-man" Tengel and two children she rescues from the plague, ashe is struggling at 21 to come to terms with the harshness of life among witches and waelocks in the high mountain valley of the mysterious Ice People.

Silje has bravely borne Tengel their first child, a daughter Liv. But their life of austere poverty is shattered when savage, witch-hunting troops invade their remote valley to slaughter all its feared inhabitants. Warned in time Silje, Tengel and the three children flee from the carnage to the lowlands...But are they unknowingly sarrying with them to the rest for Europe the accursed heritage of the Ice People?

Bildet har jeg kopiert fra www.brukbarbok.com som er det stedet jeg kjøper den engelske utgaven av Sagaen om Isfolket.

BEIJING (VG Nett) (Norge-Sør-Korea 29-28) Norge har fått beskjed om at de er finaleklare. Men det tok tid før de turte å stole fullt og helt på avgjørelsen.

Norges motstandere brukte flere minutter på å krangle med sekretariatet etter kampslutt. Koreanerne mente tida hadde gått ut da Hammerseng satte inn 29-28-scoring.

De norske spillerne jublet på sin side som besatt da de etter hvert forsto at avgjørelsen hadde gått i deres favør. Da ble det enda mer dramatisk.

De norske spillerne gikk rett i garderoben, mens sørkoreanerne nektet å gå fra parketten før resultatet var endret til uavgjort. Enkelte av de sørkoreanske jentene satt ved sidelinja og ba.

- Dette er den mest dramatiske kampen jeg har spilt noensinne, sier keeper Katrine Lunde Haraldsen en snau time etter kampen.

Innerst inne lengter vi alle etter Guds skjønnhet,

og vi kan finne den uansett hvor vi er.

                                             - Sue Monk Kidd -

Arn er beste hjemme

"Arn - Riket ved verdens ende".

Av Jon Selås 20.08.2008 kl. 07:16 Kilde: VG NETT

Arn vender hjem.

Siste halvdel av hjemkomsten er virkelig underholdende.

HANDLER OM: I denne siste delen av riddereposet om Arn, møter vi helten i Midt-Østen, der han nå er blitt slottsherre i Gaza under korstogstiden. Arn er forvist fra Vest-Götaland, etter å ha fått en sønn med sin elskede Cecilia. Og har gjort en strålende militær karriere som tempelridder. Mens hans elskede gjennomlider den mange års ventetid i et kloster i hjemlandet.
Etter et katastrofalt felttog, blir Arn hardt skadet, men han blir funnet, pleiet og til slutt sendt hjem av sin overmann, den geniale og kultiverte arabiske general Saladdin.

Hjemme i Vest-Götaland møter han omsider sin elskede, og de får lykkelige år sammen. Men rivaliseringen om makten i den som et par generasjoner senere skal bli Sverige, fører uvegerlig mot nye stridigheter og et avgjørende slag...

DOM: "Arn II" er akkurat det samme som ener`n: En storslagent anlagt ukebladroman, med vakre bilder, store slagscener, imponerende scenografi - og en temmelig skjematisk handling.
Det gjør seg særlig gjeldende i filmens første del, der vår egen Anders Baasmo Christiansens bueskytende og joviale fremtoning er den eneste som bryter over i retning av en høyst menneskelig figur.
Men etter hvert går det bedre - når filmens handling flyttes over til Sverige for alvor. Riktignok er handlingen og en god del av dialogen fortsatt skjematisk. Men de morsomme detaljene blir flere, nærheten til stoffet mer følbar, spenningen - både den ytre og mellom menneskene - stiger.

Som helhet er "Arn II" svakere enn forgjengeren. Men for de mange som så første film, er oppfølgeren et must. Og utbyttet er altså slett ikke dårlig, når man først har kommet gjennom ørkenvandringen den snaue første timen.

(Bildet er fra den første filmen)

Jeg glemte å ta med at jeg har en stor bekymring pga min ene datter. Hun begynte siste året på videregående i dag, og har begynt å se fremover og tenke på hva hun vil.

Hun har mest av alt lyst til å gå inn i forsvaret. Flyvåpenet. Dette har hun snakket om i flere år, så det er ikke noe plutselig innfall. Hun har kontaktet Forsvaret for informasjon og brosjyrer.

Så da blir det ENDA mer å bekymre seg for, siden Norge er så ivrig etter å sende sine ungdommer til utlandet for å dø i andre sine kriger.

La dem kjempe sine egne kriger, sier jeg. Norge har ikke noe der å gjøre, la dem bare drepe hverandre. Når det er tomt for folk der borte vil det blir "fred", menneskene der er  ikke engang interesserte i fred.

Men dumme Norge leker fredsdue og kakler ivei og tror de faktisk gjør en forskjell....