Presenilitet

Jeg har akkurat blitt diagnostisert som presenil. Dette er en svært alvorlig og ikke minst frustrerende sykdom som store deler av befolkningen lider av. Lite forskning er gjort på emnet.

Det gjør at det så langt er en kronisk lidelse for de rammede. symptomene for denne forvirrende pesten er dokumentert her slik at du kan stille diagnosen på deg selv for å avdekke om du er infisert med denne grufulle sykdommen.

Slik angriper sykdommen:

Bestemmer meg for å vaske bilen, begynner å gå mot døra og får øye på posten som ligger på bordet.

Alt i orden: Jeg skal vaske bilen. Men først tar jeg en titt hvem som har skrevet brev til meg.

Legger nøklene på skrivebordet, kaster reklame og slikt og legger merke til at søppeldunken er full.

OK. Jeg legger fra meg regninger og fakturaer på skrivebordet for å tømme søppeldunken.

Men nå som jeg har åpnet skuffen i skrivebordet for å legge fra meg regningene, kan jeg jo benytte nettbanken for å betale regningene som haster.

Jeg har nettopp begynt med nettbank. Hvordan var det igjen..?

Mens jeg leter etter brukanvisningen til nettbanken, dukker det fram et gammelt foto. Gamlekjæresten og meg. Jeg blir sittende og mimre til jeg få den gode ideen å sette det inn i albumet.

Albumet hadde masse løse bilder som burde vært limt inn. Jeg fikser dem alle og skriver passende tekster under. Når jeg skal sette albumet på plass får jeg se alt støvet på bøkene. Jeg finner støvkosten og tørker alle hyllene. Tar bilderammene og spindelvevet i hjørnet under taket med det samme.

Aha! På skrivebordet står juicen som jeg holdt på å drikke. Jeg skal tørke av skrivebordet også. Men først bør jeg fjerne juicekartongen.

Enda bedre, jeg setter den i kjøleskapet slik at den blir kald igjen. Jeg går mot kjøkkenet og ser at plantene trenger vann.

Setter fra meg juicekartongen på kjøkkenbenken, og... Hei! Der er brillene mine!

Jeg har lett etter dem i hele dag! Det er best jeg legger dem på en lur plass først...

Jeg fyller en kanne med vann og går i retning av mine tørste planter. Aaaagggghhh! Noen har lagt fjernkontrollen på kjøkkenet!

Jeg holdt på å bli gal da jeg lette etter den for å se på TV. Det er best jeg legger den i stua hvor den hører hjemme...

Jeg kaster litt vann på plantene (og litt på gulvet, som jeg vasker med en gang).

Kaster fjernkontrollen i lenestolen og går mot døra, mens jeg prøver å huske hva jeg hadde tenkt å gjøre til å begynne med...

Ved dagens slutt er bilen fortsatt like skitten, regningene fortsatt ikke betalt, juicen står på kjøkkenbenken, plantene har fått alt for lite vann til å leve og jeg finner ikke bilnøklene...

Da jeg oppdaget at jeg ikke hadde fått gjort noe i løpet av dagen, ble jeg virkelig forbauset. Jeg vet at jeg hadde hatt en svært travel dag! Å bli presenil er noe svært alvorlig. Det er nok best jeg leser litt om tilstanden på Internett. Men først skal jeg bare sjekke om jeg har fått noen mail...

***   ***   ***

Denne fant jeg på nettet, men husker ikke hvor - men de fleste av oss VET at slik er livet.

Dette må være en av de aller vakreste sangene som noen sinne er skrevet og fremført.

Denne kan dere kose dere med, enten dere har sol eller regn, latter eller tårer.

Carpe diem:)

Some say love it is a river
that drowns the tender reed
Some say love it is a razer
that leaves your soul to blead

Some say love it is a hunger
an endless aching need
I say love it is a flower
and you it's only seed

It's the heart afraid of breaking
that never learns to dance
It's the dream afraid of wakingthat never takes the chance
It's the one who won't be taken
who cannot seem to give
and the soul afraid of dyingthat never learns to live

When the night has been too lonely
and the road has been too long
and you think that love is only
for the lucky and the strong
Just remember in the winterfar beneath the bitter snows
lies the seed
that with the sun's love
in the spring
becomes the rose

Knoppene jeg så på rosebusken min i går hadde sprunget ut til i dag.

Jeg tok dette bildet da jeg kom hjem etter min SISTE nattevakt for nå i dag tidlig.

Har vært kaldt i natt, og det var kaldt da jeg gikk hjem også, så derfor ble jeg ekstra glad da jeg trøtt og frossen så denne busken som fikk meg til å tenke på vekst og livsglede

Når du kommer til å tenke på

en oppriktig kompliment,

så nøl ikke med å bære den frem.

                     - Grace Pulpit -